SALT
Bestefar drakk selters.
Jeg husker ham sitte ved kjøkkenbordet i Luntevika og sprette korken av en Selters fra Rønnevigs Brus. Jeg ville også ha – det så jo så fristende ut.
Jeg tok en slurk fra bestefars flaske, forventet sitronbrus – fikk... ingenting. Eller noe verre enn ingenting. En flat, salt, merkelig smak som ikke ga mening for en barnetunge. Jeg likte det ikke. Skjønte ikke hvorfor han drakk det.
Det var jo bare vann. Med... salt?
Bestefar var kanskje biohacker han også.
For nå, mange tiår senere, står jeg hver morgen med mitt eget glass saltvann. Ikke selters – bare rent, kaldt vann med en solid klype Maldon salt.
Og jeg drikker det med glede.
Hva skjedde?
Jeg lærte. Jeg leste. Jeg testet. Og jeg skjønte hvor avgjørende salt faktisk er for kroppen.
Vi består av 70 prosent vann. Vi kan ikke leve gode liv uten god hydrering. Men vann alene er ikke nok. Vi trenger også mineraler og salt for å leve godt. Salt regulerer væskebalansen, holder nerveimpulsene i gang, får musklene til å fungere.
Uten salt – ingen liv.
Mitt vann kommer fra brønn.
Og jeg har omvendt osmose-vannrenser. Det betyr at jeg får krystallklart, rent vann – men det betyr også at ALT er fjernet. Alt av mineraler, alt av salt, alt av... alt.
Så jeg MÅ tilsette salt.
Men det er helt greit. For da slipper jeg også alt det andre som flyter rundt i det "fantastiske" norske kranvannet: mikroplast, medisinrester, fluor, klor, og kanskje enda mer vi ikke engang vet om ennå.
Jeg velger heller å legge til det kroppen trenger – i riktig mengde – enn å få i meg det den ikke trenger i det hele tatt.
Salt var så verdifullt at det ble brukt som lønn.
Visste du det?
I romertiden fikk soldater betalt i salt fra saltgruvene. Ikke mynter. Ikke gull. Salt.
Ordet "salary" – lønn – kommer fra det latinske "salarium". Fra salt!
Tenk på det. Salt var så essensielt, så dyrebart, at det kunne byttes mot arbeid. Det holdt liv i mennesker. Det bevarte mat. Det gjorde livet levelig. Til tider slo det gull i verdi, siden gull bare kunne beundres og ikke bevare maten som var livsviktig.
Og nå? Nå skal vi tro at salt er farlig?
Salt-skremmen holder ikke lenger.
I årevis har vi blitt fortalt at salt er farlig. At vi må begrense oss. At salt gir høyt blodtrykk. At vi bør kutte ned.
Men sannheten begynner å komme frem: Det er ikke saltet som er problemet. Det er sukkeret. Det er den prosesserte maten. Det er mangelen på bevegelse og søvn.
Salt – ekte, godt salt som Maldon – er ikke fienden.
Mat uten salt blir kjedelig. Kroppen uten salt blir syk.
Jeg trenger flere gram salt hver dag for å ha det bra.
Jordens salt og verdens lys.
Jesus sa det en gang: "Dere er jordens salt og verdens lys."
Salt som bevarer. Som gir smak. Som holder liv i det som ellers ville råtne bort.
Kanskje bestefar visste mer enn jeg trodde. Kanskje seltersen hans ikke bare var en gammel manns vane, men en dyp forståelse av hva kroppen trenger.
Jeg skjønner det nå.
Og så står jeg her med glasset mitt. Fornøyd over å ha skjønt saltløgnen!
God helse, bestefar.